Send en e-post til
Innehaver av BånnGass™ Dvergschnauzere er
Hilde
Haakensen
Øvre
Strandgate 104a
4005 Stavanger
Hvordan det hele startet.....
Da jeg var 15 år gikk endelig min største drøm i oppfyllelse - vi skulle få hund! Jeg og søstrene mine hadde mast i det uendelige og under over alle under, da familien fikk se en Dvergschnauzer for første gang ga min far etter på stedet og sa de magiske ordene: "Ja, vi skal få en Dvergschnauzer". Ventetiden var uendelig lang og det eneste som fikk tiden til å gå var å lese alt som fantes om hunder. Jeg satt og lyttet med store ører da min mor ble kryssforhørt av oppdretter Ingebjørg, livredd for at vi ikke skulle bli funnet verdig til å ha hund. Men merkelig nok gikk det bra, jeg hadde allerede gitt intervjuobjektet stryk-karakter....Hva den lille skulle hete skapte store diskusjoner inne familien. Oppdretteren ville absolutt at hun skulle hete noe som begynnte på D, så jeg bladde igjennom hele ordboken på D-sidene og kom frem med navnet "Diva". Dette mente moren min var for pompøst, så hun bestemte likegodt at valpen skulle hete "Dina", det samme som naboens kanin! Jeg var dypt rystet og prøvde å trøste meg selv med at jeg nok ble vant med det etter hvert. Og valpen som endelig kom fikk virkelig gjennomgå. Her skulle det dresseres! Hun var ikke gammel før hun kunne både innkalling, sitt og dekk. Som nybakt hundeeier var jeg ganske forvirret etter all hundelitteraturen som svært ofte ga helt motstridende råd innen emnet hundeoppdragelse.
Første nedtrimming var et mareritt og jeg var overbevist om at Ingebjørg hadde gitt oss en anne hund med hjem igjen. Den lille flaskekosten vår var forvandlet til noe som faktisk lignet en Dvergschnauzer. Vi fikk etterhvert somlet oss på etpar utstillinger, men det var ikke særlig spennende ettersom vi hver gang ble slått av kullsøster Debbie. Men så kom gjennombruddet på NKK’s utstilling i Stavanger. Dina fikk Cert, Cacib, slo hele championklassen med både søster Debbie og mor Emmie og ble BIM. Etter dette var det gjort. Jeg hadde for evig fått hundgalskap.
I ettertid ser jeg at jeg nok var litt innpåsliten i min hundeiver, og den det gikk værst utover var nok oppdretter Ingebjørg. Etterhvert begynte vi i å dra på utstillinger sammen, og snart var vi et godt innarbeidet team. Å bade og føne en seks-sju Dvergschnauzere i femtiden om morgenen før utstillingen startet ble snart rutine.
Foreldrene mine hadde sett med bekymring på min store hundeinteresse og mente at det nok ville gå over etter en stund, men der tok de skammelig feil. Jeg ble bare mer og mer bitt av basillen, og nå satte vi kursen mot Sverige. Med telt og klippesaker tok hund og eier toget over grensen. Det var ikke alltid like lett å finne fram i den store vide verden og mer enn en gang måtte vi ty til apostlenes hester. Men vi fikk hva vi ønsket oss, fornøyde kom vi hjem med det svenske championatet og BIM. På sitt åttende Cacib ble Dina Internasjonal champion.
Men det var ikke bare utstilling heller da. Vi begynnte på dressurkurs hvor vi klarte oss svært bra, for å være litt beskjeden. Gleden var ihvertfall enorm da Dina fikk Appellmerket som beste kursdeltaker, og sterkt oppglødd av instruktørene meldte jeg på i en lydighetskonkurranse i klasse 1. Vi trente og trente som gale før konkurransen, bare for å oppleve høljregn på en sumpmark i Tønsberg. Og den som har sett en Dvergschnauzer gå fri ved foten i pøsregn vil si at sølvmerket og en poengsum på 149 var ett lite mirakel. Men jeg var dypt deprimert og kjempemisfornøyd. Vi kunne bedre! Ekvipasjen gikk på med krum hals og neste stevne kom vi ut av med pokal og 183,5 poeng! Jeg hadde funnet nye venner i Dobermann klubben som jeg både trente med og gikk turer med. Dina avsluttet klasse 1 med stil ved å vinne på NKK i Bergen med 183 poeng. Jeg husker enda lykkenrusen når vi høstet den ene tieren etter den andre og fikk trampeklapp fra publikum. "Tenk at den lille hunden er så flink" var standardkommentaren når Dvergschnauzeren slo både Schäfer, Dobermann og alle de andre "brukshundene".
Dina med premiefangsten etter en vellykket helg...
Dina var svært lærenem og vi trente iherdig. Ett år senere vant hun igjen på NKK's stevne i Bergen, med denne gang var det klasse 3. Vi klarte nesten lydighetschampionatet i klasse 3, men hun var ikke alltid like villig til å hente metallapporten, så tilslutt måtte vi opp i Eliteklasse. (Lydighetschampionatet var i klasse 3, men ble flyttet til Eliteklasse fra 1 jan. 1992)
Takket være Gård Trones og Rune Nedrehagen fikk vi oppdaget Agility - og det var kjempekjekt! Og hvis vi ikke fikk skyss til treningen tok jeg hunden i ryggsekk og syklet. Dina lærte veldig fort og det kom godt med at vi trente lydighet, så snart var vi med både i NM og på Landslaget.
I august 1991 fikk jeg en merkelig telefon. Det var statistansvarlig ved Rogaland Teater som ringte og fortalte at de trengte en liten lydig hund til å være med i sitt neste stykke. Jeg ble helt fra meg av lykke og dro inn til Stavanger for å høre hva det gikk ut på. Rollen var snart i havn og vi startet innstuderingen av kunstene hun skulle gjøre. Det er mangt som kan sies om Dina, men at hun var glad i mat var i hvertfall helt sikkert. På den måten kunne hun til tider virke litt korrupt, hvis bare folk hadde mat, gjorde hun hva som helst med hvem som helst. Dette kom godt med nå. Så mange mennesker uten hundetekke samlet på en plass hadde ellers vært et problem. Men ledelsen kjøpte inn hundesjokolade som ble satt rundt i små skåler over alt bak scenen. Dina var overlykkelig. Overalt var det snille mennesker som ga henne sjokolade og hun lærte fort hva de forskjellige ventet av henne. Jeg var ogå fornøyd. Foruten å treffe en masse spennende mennesker hadde Dina samme lønn som alle de andre statistene. Ligningsfunkjonæren trodde nok jeg hadde en skrue løs når jeg spurte om hunder måtte betale skatt....
Pengene gikk selvfølgelig til kjøp av ny hund, en niese av Dina! Det var satt store forventninger til den lille, og navnet ble Cherie. Allerede i tolvukersalderen gikk hun rundt og bar teskjeer for å få til en lettere metallapportering enn det Dina hadde hatt. Men skjebnen ville det anderledes. Dina begynnte å oppføre seg merkelig. Plutselig kunne hun falle om i krampe. Anfallene ble verre og verre og det viste seg at hun hadde fått epilepsi. Hun kunne bli rammet når som helst, på vei i trappen, på tur, når vi trente eller lekte. Det gikk raskt nedover med henne men jeg ville ikke se realiteten i øynene. På slutten måtte hun medisineres så sterkt at hun ikke hadde overskudd til å gjøre noe som helst. Den engang så stolte, selvstendige hunden lå nå hjelpeløs og apatisk i sengen sin. Hun så på meg med sorgtunge øyne og alle de fantastiske stundene denne hunden hadde gitt meg passerte revy. Jeg gråt mine modige tårer og forstod at jeg hadde vært egoistisk som hadde beholdt henne så lenge.......
Jeg tok tapet av Dina veldig tungt. Velmenende spørsmål om hvordan det gikk med henne var så vanskelig for meg at holdt meg borte fra hundemiljøet. Så lenge som et halvt år senere tok jeg meg selv i å si at «Dina har det bare bra», bare for å slippe å snakke om det. Jeg sluttet på dressurkurset med Cherie, og selv om hun var kjempeflink, virket hun bare liten og dum i forhold til sin forgjenger. Og jeg hadde nok sluttet helt med schnauzere, hvis det ikke hadde vært for Kent. Han tok tak i meg en dag og sa: det er klart du skal ha en ny Dvergschnauzer, nå skal vi finne en bra hund til deg. Han ringte til Pauline Björklund i Sverige, og i nov.94 kom en liten bustete rampevalp i hus. Nå ble det liv i leiren. Cherie som hadde gått og puslet for seg selv i etpar år, blomstret etterhvert opp så det var en fryd å se. Valpen var full av innfall og humør og det var akkurat det jeg trengte! Jeg flyttet hjemmenfra og hadde selvfølgelig hundene med meg. De var med meg over alt, også på skolen. I klasserommet hadde de en kasse som de lå og sov i under forelesningene. Hvis vi hadde dårlig tid om morgenen måtte de sitte i ryggsekken når jeg syklet til skolen, men til vanlig sprang de ved siden av og fikk god morsjon.
Vi trente lydighet alle tre, og gjett om jeg var stolt da begge to tok appellmerke på samme dag i juni -95!
Pia, som Svensken heter, har gjort det bra eksteriørmessig. På sitt 8. cert ble hun både Norsk og Svensk utstillingschampion. Vi begynte også med agility, men pga studier ble det mindre tid til hundetrening enn tidligere. I mars -97 fikk Pia valper, og det ble starten på kennel BånnGass!
